Etter lang vurdering over flere uker, skal jeg - eller ikke? Har jeg lyst? Ork?
Jeg sliter litt med motivasjon om dagen, vinteren har vært så mørk og humøret og lysten har ikke vært tilstede. Men jeg kan jo ikke sitte inne dag ut og dag inn - uten å gjøre noe. Det blir fort til at etter det hverdagslige er unnagjort blir jeg sittende forand TV for å få med meg nyheter og deretter befinner jeg meg i drømmeland. Dette er ikke livet - jeg vet det. Litt trening har det blitt, men det kunne ha vært oftere eller mer inntenst.
Men sist søndag, da hadde jeg ikke samvittighet for å sitte inne. Jeg fant de gamle skiene, de som ikke trenger å smøres. En skidress som ikke hadde sett dagens lys på flere år fant veien frem fra skapet. Inn i skiboksen og ut på tur. Veien var ikke lang før de ble pakket ut igjen og spendt på skoene. Så deilig - sol i ansiktet - frem med solbriller. Nå skal det sklies bortover i løypa.
Kom ikke langt da minsten plutselig "datt". Hæ, her var det jo ikke en bakke, bare rette jordet. Noen meter til og han ligger nede igjen. Dette gjentok han flere ganger. Hva skjer? Nå ser jeg han detter bakover og skiene rett opp - og han ler. "Er det langt igjen?" Spør han. "Neida, 2 km igjen til bilen." Jeg utelater at det nå kommer 2 bratte bakker. Det får være en overraskelse tenker jeg.
"Mamma, se en bratt bakke - jeg setter utfor jeg så får du ta av deg skiene og komme etter." Ble det plutselig litt gøy nå da? Resten av turen gikk greit - selv med sola. Jeg smiler - jeg har vært ute OG likte det.
Klem fra Tibi
